Digresjonsinnlegg

Nå kjeder jeg meg litt.*

Jeg er på jobb, også er jeg litt sulten óg.

Men det er kult å ha autoritet på skolen.
I går satt noen elever på datamaskinene på biblioteket da jeg skulle gå til formiddagsmat. De spilte DotA på WC3. Det så jeg ikke før jeg kom inn til dem for å si at de måtte gå om fem minutter, for da skulle jeg låse og forlate rommet selv.

Det var da jeg utbrøt**: "Ah, dere spiller DotA."

"Det greit at dere er her, så lenge dere spiller DotA."

Også gikk jeg.
Sånt er tøft.

Jeg er jo bare to år eldre enn 3.-klassingene her, så jeg er jo på bølgelengde med de fleste. Jeg er en mellomting mellom student og lærer. Hvis vi slår sammen de orda får vi "sturer". Og det stemmer jo. Jeg sturer fælt her.

"Heisann, Thomas! lenge siden sist! Hva gjør du for tida?"

"Jeg er sturer på Melsom VGS."

"Ah, så du er en mellomting mellom lærer
og student, på en måte."

"Ja, det kan du si."

Oi, han visste hva en sturer var. Da jeg begynte å skrive dialogen trodde jeg han skulle svare:

"Sturer? Hva i alle dager er det?"

Men det er tydeligvis et allment, kjent begrep.

Se det.
Tenk det.
Tenk det, Hedda!

Henry Gibson.
Henrik Ibsen.

Hohenonrorikok Ibobæsosjæj.

Unnskyld. Det var stygt.

Det kunne nesten Jan Erik Vold ha skrevet.
Men han skriver det meste. Han kunne sikkert ha skrevet "loJEWR Earh erh pnpeå."


Dikt
Jeg har lest i to diktsamlinger i det siste.
Det viser seg at å skrive dikt er en konkurranse i å kunne flest mulig fremmedord for å lage de rareste, minst forståelige metaforene.

Det gjelder stort sett bare diktsamlinger med mange forskjellige dikt. Diktbøker med ett eller to lange dikt er som regel mer forståelige, mer konkrete. Konkretere.

Dette er et utdrag fra en av bøkene som har så mange dikt:

Åh, nå fant jeg ingen dikt som kunne underbygge min kritikk***.

Fillern.

Men jeg kan skrive et dikt uten så mange fremmedord:

I Diktet
av Jan Erik Rekdal

Enda jeg ikke venter deg der
er det bare i diktet
jeg kjenner
berøringen av deg
pusten din i nakken
like klar og fremmed
som din
eksistens
At din kjærlighet skulle vise seg
på denne måten, i et dikt!
Din kalde nese, min bøyde nakke

Jeg er ikke akkurat imponert.
"like klar og fremmed som din eksistens"
"Hei, nå skriver vi et skikkelig klisjé-dikt, 'a!"

Jeg skal vise dem, jeg:

Ikke
av Thomas Litherland

Så du meg ikke på bussen i går?
Det var jeg som ikke sa hei til deg
Skilte meg ut
Sa ingenting, utgjorde kontrasten i bussen
Jeg husker
ikke bussturen
De andre tok buss
Jeg sto på en scene

Mitt er jo vel så bra som Rekdal sitt.
Jeg har klisjéer og alt som trengs. "De andre" - største klisjéen som fins.
Diktning er rart.

Men det verste av alt: Når folk som egentlig bare kan dikte litt bestemmer seg for å legge til litt gitarklimpring.

Kongen av sånt heter Bob Dylan.

Henrik Ibsen gjorde det rette - å spørre noen andre om å lage musikken.

Forestill dere Dag Solstad spille gitar til noe av det han har skrevet. Det er ikke noe tøft.*****
Ja, vel. Bob Dylan skrev relevante, samfunnskritiske tekster og sånt. Men fy, så gørr det var!

"Bob Dylan var kanskje ikke så flink til å spille gitar eller tamburin, men han skrev mange fine tekster."

"Hitler drepte kanskje masse jøder og sånt, men han skrev mange fine dikt med blodet deres langs veggene på konsentrasjonsleirer."

Kjempefine tekster gjør ikke opp for kriminalitet, altså. Om ikke de er helt sinnsykt flotte, da. Uendelig flotte, liksom.

Så flotte at man hadde blitt med i EU for å høre det.
Eller kvitta seg med monarkiet.
Eller faktisk feira kvinnedagen.


Jeg liker å ha mellomrom mellom setninger nå og da, å ikke skrive i så veldig store klæsjer om gangen, altså.

Da blir det mer som å lese tanker.

For man tenker jo ikke i store klæsjer.

Ikke jeg, i alle fall.

Tanker er heller en elv enn en foss, for å si det sånn.

Jeg tror Frid Ingulstad, Norges bestselgende forfatter, tenker som en foss, men hun har ikke så dyre tanker.


* Typisk internettlogg-tema, det. Kjedsomhet, altså. Det sier litt om internettlogging.
** Jeg utbrøt det egentlig ikke. Jeg bare sa det helt vanlig, men "utbrøt" er et så fint ord.
*** Jeg kan da ikke komme fra Tønsberg og skrive "min kritikk." Gjør meg en tjeneste, og les det som "kritikken min".****
**** Men hvorfor skriver jeg ikke bare "kritikken min" da? Fordi jeg er feig.
***** Men litt tøft er det jo, for Dag Solstad er jo litt tøff. Tøffere enn Bob Dylan.