Den skumle tingen

Det er én ting som jeg har mer lyst til å gjøre enn noe annet, men fy, så skummelt det er!
Det kan jo gå galt.
Men da går det ikke fryktelig galt.
Egentlig kan det ikke gå galt. Det er bare det at det kan hende at det ikke går.
Det er litt som å prøve å bake en ny kake. Hvis man ikke klarer det, har man bare brukt opp noen ingredienser. Det går altså ikke galt. Galt går det hvis huset brenner helt opp*, men det ser vi bort fra.

Jeg kan altså sammenligne det med å bake en kake.

Jeg spiste kake i går.
Rullekake.
Kukeralle.
Unnskyld.

Kirsjebærpai hadde vi også. Den er det vanskelig å finne et vulgært anagram til. Unnskyld.
Jeg kan trøste med å si at begge kakene var bursdagskaker, og et anagram av "BURSDAGSKAKEN" er "KUKBRASSDAGEN."
Det er en fin dag. Da brasses det.
Det kan høres vondt ut, men jeg tror ikke det er det.
Jeg kunne godt tenke meg en snabelbrassing, som det heter. Da blir den gylden.

Det er upraktisk når man skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser.
"Ah, det er bare det at jeg har fått en snabelbrassing. Derfor piper det."

"Jaha? Få se!"

*Zipp*

"Ja, se det! Det er brassesaker, det! Glinser og greier!"

"Polerte'n i går."

"Godt å høre."

Nå spora jeg visst av.
Jeg får konkludere med at jeg i hvert fall ønsker å gjøre den tingen som jeg nevnte først. Ikke snabelbrassing, altså, men den skumle tingen.
Det hadde vært fantastisk å gjøre det. Fy flate.

* eller blir spist opp av DINOZAURUZ REXXZ! Han er nemlig allergisk mot norske hus.

Biler er ikke leketøy

I går så jeg noe utrolig tøft på veien hjem fra jobben.

Jeg sykla langs veien og passa mine egne saker, og plutselig fikk jeg øye på noe magisk i øyekroken:

Parkert ved Ekstra Leker på Kilen, stod en marineblå Mazda RX8. Jeg bare måtte få meg et bilde av den.

Det må være den feteste Mazda'n man får, og det gjorde det ikke værre at den hadde verdens kuleste farge for biler.

Like etter at jeg hadde tatt bildet, skjedde det noe enda tøffere enn det å se en Mazda RX8. Jeg ble litt redd med en gang det skjedde, for det så jo ut som at bilen ble ødelagt, men jeg skjønte etterhvert at det ikke var tilfelle.

Jeg tok et bilde.

Du kan tenke deg at jeg ble redd.
"Har jeg ødelagt den? Men jeg stod jo bare her!"

Straks skjønte jeg at den slettes ikke var ødelagt. Den må være verdens minst ødelagte bil.

Før jeg rakk å la hele livet mitt passere i revy, stirret jeg rett inn i kameraet på en av Optimus Primes verste fiender. Dette er et syn de fleste Autoboter bare ser en gang, og heldigvis er jeg ingen av dem. Jeg forklarte ganske enkelt at han hadde kommet til feil planet, og ba han pent dra tilbake til Cybertron eller hvor han vil.
Han introduserte seg selv som Shockblast, og vi koste oss på brygga etterpå. Selv om jeg ikke er så glad i blyfri 95.

Jeg nevnte jo at jeg skulle skrive om innkjøpet mitt fra Barcelona.
Jeg kjøpte altså en ny Transformer - fra Alternator-serien.
Det er den sweeteste serien, nemlig. Det er Rolls Roycen innenfor Transformere.
De har alle ledd man kunne ønske seg, deriblant to (!) i hendende. De har detaljert interiør, dører, pansre og bagasjerom som kan åpnes og de er alle en bil fra virkeligheten - som er perfekt gjenskapt. (Shockblast har til og med justerbare seter)
De er, med andre ord, ikke leketøy.

Jeg har haugevis med Transformere, men bare to Alternatorer. Jeg har mange andre kjempetøffe, vel å merke - og det er godt, for det tar tid å transformere Alternatorer.

Den andre Altornatoren er en Ford Mustang. Han heter Wheeljack og er svinetøff.
Jeg gadd ikke å transformere den, men her er noen bilder. Raaaawr.

Legg merke til hingsten på grillen, selv om den ikke er i fokus. Fantastisk.





Fy flate, så tøft.

Mitt nye skoleår

Lonely Home

Nå er jeg hjemme.
Det er annerledes å være hjemme etter å ha sovet på 15 forskjellige steder de siste 15 dagene.
Det er ekstra digg.

Jeg tok jo en spontan tur til Pyreneene og Barcelona med Carl Fredrik, en kamerat gjennom tider.
Turen ble nesten som jeg hadde trodd.
Vi sleit oss helt ut, vi koste oss som rike skandinavere i et fattigere land, vi sleit litt en gang til, og til slutt koste vi oss tilbake til steinalderen igjen.

Jeg lærte mye om meg selv. Det gjør man når man bare har én annen å snakke med i 12 dager, og det gjør man også når man nettopp har steget 2000 meter med 25 kg på ryggen.
Men lærer dessuten mye av å lese bøker, og vi hadde med oss vårt eget lille bibliotek, der Hamsun, Bjørneboe, Atle Næss,  Khaled Hosseini og Terry Pratchett var godt representert. De tre førstnevnte brygger riktignok til de beste samtalene, men de sistnevnte er fantastisk underholdning på en slitsom, ensom reise.

Jeg tenkte mye på hva det er verdt å lengte etter. Da vi var mest utmatta, lengta vi etter sjokolademelk, sjokolade, en seng og noe annet enn lunka tunfisk til middag*. Men hva lengta vi etter da vi seks mil senere hadde alt vi ønska oss?
Noe tilsynelatende abstrakt og utenfor rekkevidde.

Vi opplevde også noe vi begge har opplevd før: Slit og ubehag er helt fantastisk, for alt annet blir himmelsk til sammenligning. Jeg har blant annet et helt nytt syn på brus. Brus er så godt at Gud drikker det med sugerør.

I en stor butikk utenfor Barcelona fant jeg en ting som jeg bare måtte kjøpe. Det betyr at det er en helt utrolig kul ting, for jeg får svært sjeldent en sånn følelse. Neste innlegg skal omhandle akkurat det kjøpet. Gled dere.

Da vi kom hjem måtte jeg pakke for å dra på hyttetur med noen andre, respektable folk.

Men nå er jeg hjemme.
Jeg får supplere med noen bilder.





Også må jeg ta med et tøft bilde fra den nye, norske versjonen av Hulken, der jeg har hovedrollen, og den kvinnelige hovedrollen spilles av Birgitte. Jeg fikk bare lov av produsenten å publisere ett bilde, uheldigvis.
Vi spilte det inn på hytteturen etter Pyreneene-turen.



*Da vi var på fjellet hadde vi tre middagsmåltider etter hverandre bestående av tunfisk.