Farlige tanker

Da jeg la meg i går tenkte jeg den teiteste tanken en person kan tenke:

"Jeg skal bare ligge og slække'n i senga i to minutter til, og så skal jeg skru av lyset og sette på alarmen til klokka 06.45. Jeg er jo så trøtt at jeg ikke gidder det nå."

En dristig tanke, Thomas!

Takk.

I første time i dag skulle jeg være prøvevakt. Da låser jeg opp for elevene, tar med prøven, deler den ut og passer på. Masse ansvar hviler i mine hender. Hvis jeg kommer for seint er det dumt for mange.

Gjett om jeg kom for seint 'a.

Pappa vekket meg og spurte om jeg hadde forsovet meg, og det hadde jeg jo naturligvis, for INGEN av de andre i husstanden gadd å skru på vekkerklokka mi for meg. Typisk dem.

Jeg spiste en rask brødskive og kjørte bil til skolen*.

De av dere som gjetta at jeg kom for seint gjetta faktisk feil.
Og det verste var at jeg ikke skulle være prøvevakt en gang!

Men det burde jeg ha skjønt. Kontordamer er jo så blanke og fine at de ordner alt.

Nok om det.

Mer om nesten det samme
For noen dager siden fikk bibliotekarthomas et brev:

"Kjære Thomas.

Du må hente en bok som vi har her til deg. Den er veldig fin. Du er veldig fin.
Hentefristen er 17. mars.

Vennlig hilsen Stokke Bibliotek, biblioteket som er i Stokke, og som ikke er fullt så fint som Melsom sitt."**

I dag kjørte jeg jo bil til skolen, så da kan jeg stikke innom! Genialt!
I tillegg var det en bok i boksapet, der man leverer bøker når biblioteket er stengt, som ikke skulle til meg, men til Stokke Bibliotek!
Fantastisk.
Jeg tror jeg hadde alt dette i baktanke da jeg slækka'n i to minutter til før jeg skulle skru på vekkerklokka. Av den grunn fikk jeg jo sovet litt lenger. Den grunn er sjenerøs.

* Jeg liker ikke å kjøre bil noe særlig, bare når det virkelig trengs.
** Fritt etter hukommelsen, og det man kan forvente av folk når de skriver brev til meg.

Squirtle

Til morgenen i dag sykla jeg til byen, som vanlig.

Jeg hadde svært dårlig tid, som vanlig.

Men jeg hadde det bra, der jeg sykla og smilte vennlig til alle jeg pass.. nei, jeg gjorde ikke det.

Men jeg hadde det bra. Som vanlig, faktisk.

Under togbroa ved sykehusbakken skvatt jeg plutselig.
Det viste seg at jeg var klissvåt.
En stor børstraktor hadde sust forbi meg og gjennom vannpytten* som lurket rett ved siden av der jeg sykla.
Heldigvis var det et par vitner til det, som fikk underholdning og utbytte av hendelsen.
Det var den største spruten en syklist noen gang har fått på seg.
Kanskje.
Eller..
Det var mye vann altså.
Det var veldig mye.

Da det slo meg hva som hadde hendt, tenkte jeg: "Åh, dette må jeg skrive på bloggen min!"
Jeg ble overraskende lite irritert, faktisk.
For det var ganske komisk.
Jeg dusja ikke til morgenen i dag, så det passa jo ganske greit.

Mange hadde nok beskrevet morgenen min som en skikkelig drittmorgen. Jeg rakk ikke bussen min heller, nemlig. Jeg bomma med 15 sekunder! Ganske komisk det også.
Jeg er Thomas, ikke Mange.
Jeg vil si at morgenen min, den 12. mars 2008, har følgende egenskaper:
- Tøff
- Ikke kjedelig
- Minneverdig
- Uforutsigbar
- Komisk

Det høres slettes ikke ut som en drittmorgen. Det høres mer ut som en morgen der man blir servert pannekaker med morsomme motiver til frokost, i stedet for brød. Jeg fikk ikke det, men jeg fikk vann på meg.





Dette er et bilde av det jeg ble overfalt av.
Det er ikke tilfeldig at jeg blir overfalt av noe
så blått når en SUV kjører forbi meg.





* Det var så mye vann i den vanndammen at Galdhøpiggen i dag er 2471 m.o.h.

Digresjonsinnlegg

Nå kjeder jeg meg litt.*

Jeg er på jobb, også er jeg litt sulten óg.

Men det er kult å ha autoritet på skolen.
I går satt noen elever på datamaskinene på biblioteket da jeg skulle gå til formiddagsmat. De spilte DotA på WC3. Det så jeg ikke før jeg kom inn til dem for å si at de måtte gå om fem minutter, for da skulle jeg låse og forlate rommet selv.

Det var da jeg utbrøt**: "Ah, dere spiller DotA."

"Det greit at dere er her, så lenge dere spiller DotA."

Også gikk jeg.
Sånt er tøft.

Jeg er jo bare to år eldre enn 3.-klassingene her, så jeg er jo på bølgelengde med de fleste. Jeg er en mellomting mellom student og lærer. Hvis vi slår sammen de orda får vi "sturer". Og det stemmer jo. Jeg sturer fælt her.

"Heisann, Thomas! lenge siden sist! Hva gjør du for tida?"

"Jeg er sturer på Melsom VGS."

"Ah, så du er en mellomting mellom lærer
og student, på en måte."

"Ja, det kan du si."

Oi, han visste hva en sturer var. Da jeg begynte å skrive dialogen trodde jeg han skulle svare:

"Sturer? Hva i alle dager er det?"

Men det er tydeligvis et allment, kjent begrep.

Se det.
Tenk det.
Tenk det, Hedda!

Henry Gibson.
Henrik Ibsen.

Hohenonrorikok Ibobæsosjæj.

Unnskyld. Det var stygt.

Det kunne nesten Jan Erik Vold ha skrevet.
Men han skriver det meste. Han kunne sikkert ha skrevet "loJEWR Earh erh pnpeå."


Dikt
Jeg har lest i to diktsamlinger i det siste.
Det viser seg at å skrive dikt er en konkurranse i å kunne flest mulig fremmedord for å lage de rareste, minst forståelige metaforene.

Det gjelder stort sett bare diktsamlinger med mange forskjellige dikt. Diktbøker med ett eller to lange dikt er som regel mer forståelige, mer konkrete. Konkretere.

Dette er et utdrag fra en av bøkene som har så mange dikt:

Åh, nå fant jeg ingen dikt som kunne underbygge min kritikk***.

Fillern.

Men jeg kan skrive et dikt uten så mange fremmedord:

I Diktet
av Jan Erik Rekdal

Enda jeg ikke venter deg der
er det bare i diktet
jeg kjenner
berøringen av deg
pusten din i nakken
like klar og fremmed
som din
eksistens
At din kjærlighet skulle vise seg
på denne måten, i et dikt!
Din kalde nese, min bøyde nakke

Jeg er ikke akkurat imponert.
"like klar og fremmed som din eksistens"
"Hei, nå skriver vi et skikkelig klisjé-dikt, 'a!"

Jeg skal vise dem, jeg:

Ikke
av Thomas Litherland

Så du meg ikke på bussen i går?
Det var jeg som ikke sa hei til deg
Skilte meg ut
Sa ingenting, utgjorde kontrasten i bussen
Jeg husker
ikke bussturen
De andre tok buss
Jeg sto på en scene

Mitt er jo vel så bra som Rekdal sitt.
Jeg har klisjéer og alt som trengs. "De andre" - største klisjéen som fins.
Diktning er rart.

Men det verste av alt: Når folk som egentlig bare kan dikte litt bestemmer seg for å legge til litt gitarklimpring.

Kongen av sånt heter Bob Dylan.

Henrik Ibsen gjorde det rette - å spørre noen andre om å lage musikken.

Forestill dere Dag Solstad spille gitar til noe av det han har skrevet. Det er ikke noe tøft.*****
Ja, vel. Bob Dylan skrev relevante, samfunnskritiske tekster og sånt. Men fy, så gørr det var!

"Bob Dylan var kanskje ikke så flink til å spille gitar eller tamburin, men han skrev mange fine tekster."

"Hitler drepte kanskje masse jøder og sånt, men han skrev mange fine dikt med blodet deres langs veggene på konsentrasjonsleirer."

Kjempefine tekster gjør ikke opp for kriminalitet, altså. Om ikke de er helt sinnsykt flotte, da. Uendelig flotte, liksom.

Så flotte at man hadde blitt med i EU for å høre det.
Eller kvitta seg med monarkiet.
Eller faktisk feira kvinnedagen.


Jeg liker å ha mellomrom mellom setninger nå og da, å ikke skrive i så veldig store klæsjer om gangen, altså.

Da blir det mer som å lese tanker.

For man tenker jo ikke i store klæsjer.

Ikke jeg, i alle fall.

Tanker er heller en elv enn en foss, for å si det sånn.

Jeg tror Frid Ingulstad, Norges bestselgende forfatter, tenker som en foss, men hun har ikke så dyre tanker.


* Typisk internettlogg-tema, det. Kjedsomhet, altså. Det sier litt om internettlogging.
** Jeg utbrøt det egentlig ikke. Jeg bare sa det helt vanlig, men "utbrøt" er et så fint ord.
*** Jeg kan da ikke komme fra Tønsberg og skrive "min kritikk." Gjør meg en tjeneste, og les det som "kritikken min".****
**** Men hvorfor skriver jeg ikke bare "kritikken min" da? Fordi jeg er feig.
***** Men litt tøft er det jo, for Dag Solstad er jo litt tøff. Tøffere enn Bob Dylan.

Hiv Schmiv Bliv Gliv Pliv Shgliv

På biblioteket er det et speil.
På det står det "Omtrent slik ser en HIV-positiv ut".
Hvis jeg speiler meg i det, tenker jeg alltid: "Ser jeg virkelig så syk og svak ut? ... og korttenkt?"

Man skal egentlig ikke tolke det den veien. Meningen er jo at man skal tenke: "Oi, ser HIV-positive så friske, raske og vanlige ut?"
Men jeg gjør ikke det ass. Å sammenligne meg selv med en så syk person, en person med en sykdom som jeg og mange, mange andre forbinder med narkomani, usikker sex, og manglende moral, er ikke det samme som å forbindes med en person med kreft ass. Jeg må innrømme at jeg ikke er full av omsorg og kjærlighet til noen grupper mennesker, og narkomane og horekunder er noen av mange som havner langt nede i den gruppen, der de har vært veldig lenge.
Nå veit ikke jeg veldig mye om HIV, og jeg tar ofte raske, ugjennomtenkte beslutninger når det er snakk om å ikke like en bestemt gruppe mennesker, men jeg vil egentlig klandre folk med HIV i den vestlige verden for at de selv fikk det. Stort sett.

Hvis du koser deg med folk i hele byen som om de var dyna og tannbørsten din, er det helt greit, men da gidder ikke jeg å felle en tåre når du får HIV, altså.
Men hvis du derimot blir født med HIV eller blir voldtatt så du får det, så skal jeg felle både det ene og det andre for deg.

WoW-HIV
I World of Warcraft er det en sykdom som ligner mye på HIV. Den er i Stratholme, der det kun bor to grupper folk: Døde, og religiøse ekstremister som er glade i å leke med folk som om de var dyna og tannbørsten sin. Døde folk har gjerne HIV, og de sistnevnte har selvfølgelig også gjerne HIV.

Jeg var der med krigeren min på level 70. Han kløyva et levende lik i to med øksa si, uten tanke på at det stinkende blodet ville sprute til alle kanter. Det var da han ble smitta. Viruset fjerna all HP-regenerasjon, og man tapte 300 liv hvert 10. sekund. Han hadde da totalt 10 000 liv. Han døde. Sakte. Vi hadde ingen prest, shaman, druid eller paladin, så døden hans var uunngåelig. Han måtte kle av seg fort, så det ikke skulle ødelegge rustningen også. Så farlig er HIV. Blodet til HIV-positive blir ganske likt blodet til romvesnene i Alien-filmene, tror jeg. Det er derfor de ikke er i militæret, HIV-positive altså. De ødelegger stridsvognene. Særlig damene.

Så ikke kom til meg og si at jeg ikke veit hvordan HIV-smitta har det! Daniel var vitne til det hele, og kunne bare se på at jeg døde. Det var sikkert verst for han. Men han var allerede død.

Det er HIV ass.

Mein Erstes Gedicht

-
Skal jeg skrive ett til?

Jeg har skrevet dagens innlegg alt!
Kan man skrive flere innlegg på en dag?
Det ville være som å drysse et sår med salt.
Eller å klippe neglene med sag.
Neinei.

Jeg kan alltids lese en bok eller to.
På biblioteket har de mye tøft.
Ellers kan jeg gå inn på vg.no.
Æsj. Det er ikke mye som rimer på tøft.
Njanja.

Jeg tror jeg skriver ett til.
Ett til innlegg altså.
Å klippe neglene med sag er ikke noe jeg vil.
Og at det kan sammenlignes vil jeg ikke påstå.
Kanskjekanskje.

Dette diktet er jo et innlegg i seg selv.
Å publisere det funka jo greit.
De fleste er jo glade for det, vel?
Ich bin, du bist, wir sind, ihr seid.
Ja, klar!

-------------------------------------------------
Det er jo litt skummelt å skrive dikt, for det blir ofte et blendende barneskole-preg hengende over det. Å skrive et halvseriøst dikt med den typiske oppbygningen og rim har jeg aldri gjort av egen vilje før, og det eneste jeg ble veldig fornøyd med var siste vers. Men det er jo gøy, og noe må jeg jo gjøre.

Jeg er kontordame

Jeg er kontordame.
Altså har jeg tilgang til en datamaskin i arbeidstida.
Noe som egner seg godt er å skrive internettlogger.
Å spille spill på 123spill.no ser nemlig så sløvt ut.

"Gjør noe arbeid 'a! Du er sivilarbeider, ikke sivil123spillspiller!" sier de bare.

Nå skriver jeg jo.
Ingen spør hva jeg skriver.
Noe som også er kjekt med å ha data i arbeidstida er å være på bash.org.
Det ser så ordentlig ut for overordnede som bare passerer.
Masse tekst organisert i fine bolker.*
Man skulle tro det var bibliotek-relatert.
Men neida. Det er jo bare tull.

"Ah, det ser bibliotek-relatert ut."

"Neida, ta det med ro. Det er bare tull, og veldig vulgært," svarer jeg bare.

Nå fikk jeg en idé!
Å skrive innlegget i Word først!
Da ser det skikkelig ut, som noe en skikket person som meg kan gjøre mens jeg er på jobb.

"Ah. Han skriver en søknad."

"Ja, jeg skal få meg en ny do," svarer jeg bare.

"Fra Porsgrunn."

"Så fin."

"Takk."

Nå så jeg noe kult.
Under "mest brukte programmer" finner jeg kortspillet "Hjerter".
De andre kontordamene spiller mye Hjerter.
Tøft.

"Du, du spiller vel ikke Hjerter på jobb?"

"Jeg er kontordame," svarer jeg bare.

*Vi vil ha bolk!

Melsom VGS - Vi Gleder Sivilarbeidere

I dag er jeg ikke på biblioteket.

I dag er jeg the Master of the Phone and Head Administrator of the Communication-Infrastructure and Acquisation of Registrated Professional People.

Med andre, kjedelige ord er jeg kontordame*.

Men det er ikke kjedelig! Det er hyggelig! Jeg skal bli kontordame når jeg blir stor.
Nei, men hyggelig er det, altså.

Som nybegynner er det litt vanskelig. Jeg må ta telefonen, sette over til A, for så å sette over til B som vil snakke med C og D samtidig, men så blir A sur og vil heller snakke med mamma, så jeg setter over til henne, men jeg glemmer at B, C og D fortsatt hører på, så A blir jo kjempeflau.

Da kommer psykologi-biten inn i bildet óg - jeg må trøste A.

Å være kontordame er altså ingen lek.
Jeg er sikker på at når kontordama på Greveskogen kommer på jobb, så kommer hun inn gjennom taket akkurat som Ethan Hunt i "Mission Impossible". For hun er tøff.
Eller som Trinity på motorsykkel i "The Matrix - Revolutions"**. For hun er veldig tøff.

Nevn gjerne andre berømte entréer som Greveskogen-kontordama kan være inspirert av, hvis dere kommer på noen. Men husk da å øke tøffhetsgraden som kommer etterpå.
Eksempler:
Eller som Terminator, når han blir sendt tilbake i tid, naken. For hun er sjenerende tøff.

Eller som Ganon, når han reiser seg fra ruinene av slottet sitt når alle tror at Ganondorf egentlig er dau. For hun er helt sinnsykt tøff.

Eller som Andreas Bjarøy, når han kommer i helikopter til Ballet i 10. klasse. For hun er... nei.

Eller som Kramer, når han smeller inn i leiligheten til Seinfeldt. For hun er umenneskelig tøff.

Eller som Arne Gravir, når han stormer gjennom gangen. For hun er græla tøff.***

Eller som James Bond, når han hopper strikk ned til generator-bygningen ved demningen i "Goldeneye". For hun er stjerne-tøff.

Eller som Den Menneskelige Kanonkule i "Tick", når han skal fra A til B. For hun er kanontøff.

Eller som Evil Knievel, når han hopper over flere biler enn Cato Zahl Pedersen har millimeter mellom tenna. For hun er stuntmanntøff.

Eller som Al Gore, når han flyr 8 000 km alene i jetflyet sitt for å holde en konferanse om global oppvarming. For hun er dobbeltmoralsk tøff.

Eller som julenissen, når han flyr helt sinnsykt fort og kommer inn gjennom pipa. For hun er høytidelig tøff.

Eller som The Underminer, når han i slutten av "The Incredibles" kommer opp av jorda. For hun er grense- og asfaltsprengende tøff.

Jeg tenker forresten på hun som er ganske lav. Jeg husker ikke hva hun heter, men hun er lavest av dem. Også bør hun tituleres i bestemt form.
Hun er ikke ei kontordame.
Hun er kontordama.

Hvis kontordama på Presterød ser på kontordama på Greveskogen, så blir det for henne som å se rett på sola.

Og med det sier vi takk for i dag, og vi fortsetter til samme tid i morgen med Kontordamestunden, her på tankespot.blogspot.com!


*Kontordame er ikke et kjedelig ord, og jeg mener ikke å si at norsk er kjedeligere enn engelsk, men det var tøft å bruke så mange ord for å forklare det.
**Hun hadde åpna vinduet først da, for hun er praktisk anlagt. Veldig praktisk anlagt.
***Hmm, jeg hadde trodd at "umenneskelig" kom etter "græla", men så feil kan man ta.