Den skumle tingen

Det er én ting som jeg har mer lyst til å gjøre enn noe annet, men fy, så skummelt det er!
Det kan jo gå galt.
Men da går det ikke fryktelig galt.
Egentlig kan det ikke gå galt. Det er bare det at det kan hende at det ikke går.
Det er litt som å prøve å bake en ny kake. Hvis man ikke klarer det, har man bare brukt opp noen ingredienser. Det går altså ikke galt. Galt går det hvis huset brenner helt opp*, men det ser vi bort fra.

Jeg kan altså sammenligne det med å bake en kake.

Jeg spiste kake i går.
Rullekake.
Kukeralle.
Unnskyld.

Kirsjebærpai hadde vi også. Den er det vanskelig å finne et vulgært anagram til. Unnskyld.
Jeg kan trøste med å si at begge kakene var bursdagskaker, og et anagram av "BURSDAGSKAKEN" er "KUKBRASSDAGEN."
Det er en fin dag. Da brasses det.
Det kan høres vondt ut, men jeg tror ikke det er det.
Jeg kunne godt tenke meg en snabelbrassing, som det heter. Da blir den gylden.

Det er upraktisk når man skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser.
"Ah, det er bare det at jeg har fått en snabelbrassing. Derfor piper det."

"Jaha? Få se!"

*Zipp*

"Ja, se det! Det er brassesaker, det! Glinser og greier!"

"Polerte'n i går."

"Godt å høre."

Nå spora jeg visst av.
Jeg får konkludere med at jeg i hvert fall ønsker å gjøre den tingen som jeg nevnte først. Ikke snabelbrassing, altså, men den skumle tingen.
Det hadde vært fantastisk å gjøre det. Fy flate.

* eller blir spist opp av DINOZAURUZ REXXZ! Han er nemlig allergisk mot norske hus.