Bare se her:

Gå heller til www.arkivet.blogg.no.
Jeg studerer pedagogikk for tida.
På skolen har vi oppgaver som har lite med pensum å gjøre, og pensum har lite med de virkelige spørsmålene og situasjonene vi kommer til å møte som lærere å gjøre.
Dette resulterer i to følgende ting:
- Jeg er lite motivert til å gjøre oppgavene vi får på skolen, fordi jeg tenker at vi heller bør lese pensum så vi klarer å svare på noe som helst under eksamen.
- Jeg er lite motivert til å lese pensum fordi jeg vet godt at det ikke kommer til å hjelpe meg en døyt foran tavla.
Neste uke skal vi ut i praksis, og vi har ikke lært noe om (og skal før den tid ikke lære noe om) å faktisk undervise.
Dette får meg til å forstå at det er bred enighet om at den eneste måten man kan tilegne seg kunnskap om å undervise, er ved å undervise. Med det i baktanke kan man svært undrende spørre seg selv hvorfor vi ikke har praksis og evaluering av praksis oftere enn tre uker i løpet av et semester.
Jeg tror ikke lærerhøgskolers pensum og undervisning har blitt gjennomgått med falkeblikk på lik linje med grunnskolers, etter at PISA-undersøkelsen viste at det hadde vært nyttig. Høgskolen i Vestfolds pedagogikkundervisning lager ikke gode lærere. Den lager lærere som har masse kunnskap i pedagogikkens historie, kan masse fremmedord for alle teorier som har med pedagogikk fra og med 1800-tallet å gjøre, og kan navnet og fødselsåret på 36 fremtredende pedagogikkforskere. Den lager ingen lærere som vet hva de skal gjøre når Arne mobber Lars, eller når Trine aldri vil lese. Den lager knapt lærere som ikke har ryggen mot elevene hele tida.
Også lager den lærere som tror at det er akademisk korrekt å måtte lese fem bøker for å forstå at prosjektarbeid er nyttig, og at man må ha tilpasset opplæring*.
Jeg er ganske enkelt skuffa over pedagogikkopplegget på skolen, og gleder meg som Ibsen til å begynne med norsk. Jeg har nemlig ikke lært en dritt, for å si det sånn. Ingenting. Og det provoserer meg.
De orddelende medelevene mine har ikke en gang lært å ikke dele ord, men de kan ikke klandres. Lærerne våre er ikke de beste forbildene.
Men nå må jeg lese 40 sider i en bok stappfull av ubrukelige teorier, som ironisk nok heter Læring i Praksis.
* Jeg synes at "tilpasset opplæring" er et helt galt uttrykk, for man må sette folk i båser for å kunne gi folk den tilpassede opplæringa man mener at de skal ha, men man skal jo ikke sette folk i båser, for det er grunnleggende feil. Vi har faktisk lært at det er galt å tenke på Stian som en svak elev, for da er det vanskelig å tenke annet om han - og han vil forbli svak. Men hvordan i all bæsjen skal man gi Stian opplæring tilpasset svake elever uten å tenke seg at han er svak?
Derfor er "variert opplæring" et mye bedre begrep, men dette skjønner ingen av høgskolelærerne før de leser det i en bok, for de er helt enige i alt som står i bøker. Det er bare flaks at de ikke har lest Mein Kampf.